Der kom jammen Orgasmic Birth i hus, takk Posten!
Så filmen igjen mens jeg syklet på trimsykkelen. Åh, den er så sterk – jeg fikk tårer i øynene 34 ganger, men det var fordi den er så – virkelig. Så utrolig. Så sann.
Vi får møte 11 familier som planlegger fødslene sine med glede og opplever dem med glede. Javisst er det hardt arbeid, svette, tårer og glimt av frykt. Men mye mer dominerende er nær kontakt mellom fødekvinnen og hennes partner, beroligende kommentarer fra kjente fødselshjelpere, tiltro til kvinnekroppen og feiringen av fødselen som en betydningsfull hendelse med kraft i seg til å påvirke kvinnens syn på sin egen kropp for resten av livet.
Denne gangen prøvde jeg å tenke meg hvordan det ville vært å se filmen før jeg selv fikk barn. Hva ville jeg ha trodd etter å ha blitt proppet ørene fulle i over 30 år med at fødselssmerte er utålelig og at det å føde er et risikoprosjekt der katastrofen når som helst kan inntreffe? Hva ville det gjort med meg å få se kvinner som gledet seg til å føde og som fødte i ro og trygghet? Det får jeg aldri vite, men jeg håper at jeg hadde turt å tro på dem.
I filmen sier en av jordmødrene som blir intervjuet at kvinner må bli mer realistiske når det gjelder fødselen sin. «Og å være realistisk er å forvente at fødselen blir en fantastisk opplevelse», sier hun med et smil og ser rett inn i kameraet.
Da tenker jeg at vi må høre nøye etter. Dette er i sannhet en av de best bevarte hemmelighetene i vår kultur.
Heibaby på Facebook
Heibaby på Twitter
Hei Elin!
Jeg har også sett denne filmen. Jeg syns den ga meg mange positive følelser i forhold til det å føde. Det ga meg også flere ideer om hvordan jeg vil at fødselen min skal foregå selv om jeg ikke skal føde hjemme.
Likevel syns jeg filmen valgte ytterpunktene. (I forhold til det å føde på sykehus). Og da ser jeg det ut ifra mitt sammenligningsgrunnlag som kun er å ha fulgt med litt på Jormødrene (svensk og norsk). Jeg opplevde at de kanskje valgte situasjoner på sykehuset som virket litt skremmende for å bygge opp under sin overbevisning rundt det å føde hjemme, men ga kanskje samtidig ikke et realistisk bilde av hvordan en sykehusfødsel kan være. Filmen ga meg en positv opplevelse samtidig som jeg så på med litt kritiske øyne. Skaperne virket ganske anti-sykehus.
Det blir spennende om jeg har samme syn etter at jeg har født for første gang
Hei Camilla!
Jeg synes det er fantastisk å høre at filmen ga deg mange positive følelser i forhold til å føde, det gjør meg virkelig glad!
Er du klar over hvor få gravide i Norge i dag som går fødselen i møte med «mange positive følelser i forhold til det å føde»? Svært få!
Javisst gleder de seg til å få fødselen overstått, og til å få møte babyen sin. Men til selve prosessen å føde? Nei, for de fleste er det en skremmende tanke og noe de gleder seg til å få overstått.
Det er derfor jeg mener at denne filmen har så mye å gi til så mange!
Jeg er enig i at kontrastene mellom sykehusfødslene og hjemmefødslene i filmen er store. Men jeg tror ikke filmskaperen har valgt å fremstille det slik fordi hun har en overbevisning om at det å føde hjemme er det beste for alle! Det hun legger vekt på er at uansett hvor man føder så har omgivelsene, menneskene i rommet og stemningen der masse å si for hvordan fødselen oppleves. Derfor kan så enkle ting som det å dempe lyset og det å ha på egne klær som man føler seg komfortabel og sterk i, ha en positiv effekt.
Filmskaperen er ikke anti-sykehusfødsler, men med sine 26 år lange erfaring som fødselshjelper vet hun at det er et faktum at kontrastene ER store mellom hva slags fødselsopplevelser kvinner generelt har på sykehus i forhold til ved planlagt hjemmefødsel. Det kan være ubehagelig å se disse kontrastene. Det hadde jo vært mer behagelig å avskrive kontrastene med at de er overdrevet, men faktum er når man velger å føde på sykehus så er sjansen større for at man vil oppleve ting som at vannet blir tatt eller at man får drypp for at riene skal bli sterkere så fødselen skal gå fortere. Det er også større sannsynlighet for sugekopp, tangforløsning eller keisersnitt. Slik er det bare, dette er rene fakta.
Jeg har snakket med jordmødre som til daglig arbeider ved fødeavdelinger på norske sykehus som bekrefter at de sjelden er med på fødsler som er «helt naturlige» – uten inngrep av et eller annet slag. Så selv om ikke alle har en fødsel uten smertestillende medisiner som ideal, så synes jeg alle burde alle få vite at sjansen for å oppleve at man får føde i sitt eget tempo faktisk er liten på sykehuset. Men dette vet jo ikke folk flest!
Jeg opplever ofte at kvinner beskriver sin fødsel som fin selv om de gjennomgikk store smerter og inngrep, «fordi det gikk jo så bra til slutt». Jeg mener vi bør kunne forvente mer enn det! Det er ikke urimelig å ha forventninger om å kunne juble over mer enn at alt er «alt er vel med mor og barn» etterpå. Jeg mener at det ikke er urealistisk å forvente at man skal kunne føle seg trygg og beskyttet og i kontroll i løpet av fødselen også! Og i Orgasmic Birth får vi se det med egne øyne!
Forøvrig synes jeg det er kjempeinteressant å diskutere andre aspekter ved filmen enn det at den viser at kvinner kan smile og le og til og med oppleve orgasme under fødselen. He he, da har vi kommet et stykke på vei synes jeg!
I alt for mange år har den store opplevelsen det er å føde blitt stjålet fra kvinner flest, og nå er det på tide at vi tar den tilbake! Jeg ser at det holder på å skje i Norge nå, vi er på vei!
For meg er hovedbudskapet i denne filmen at vi kan stole på kroppen vår, at vi har det i oss – alt vi trenger for å kunne føde og å ha en positiv fødselsopplevelse. Fra naturens side var det ikke meningen at vi skulle lide oss gjennom det, selv om det er det vi har blitt fortalt i generasjoner.
All mulig lykke til med fødselen din, Camilla! Nå vet du at det å føde kan være en positiv opplevelse, du har bilder på netthinnen din av kvinner som fødte med glede! Ta med deg den tryggheten inn i fødselen og stol på kroppen din, så har du alle mulige forutsetninger for å få en flott opplevelse! For et fantastisk utgangspunkt!
klem fra Elin
Hei!
Jeg syns ikke bare kontrastene mellom hjemmefødsel og sykehusfødsel er store i filmen, det ser jeg nesten på som ganske naturlig at det er. Men også kontrastene mellom sykehusfødlene i dokumentarserien Jormødrene og sykehusfødslene i filmen.
Gjennom noen få episoder av jormødrene (spesielt den svenske serien som jeg så litt flere episoder av) fikk jeg også en positiv spenning fram mot fødsel. Det gjorde jeg derimot ikke ved de eksemplene som var tatt frem i filmen.
Ellers deler jeg også din overbevisning om at vi skal kunne forvente mer enn å bare «komme seg gjennom det». Og denne filmen gir kvinner gode og positive innblikk i andre kvinners fødselsopplevelser som går an å ta med seg.
Jeg velger å glede meg. Jeg velger å planlegge og ha forventninger. Jeg velger å undersøke, lese og høre om andres erfaringer. Jeg vet at forventningene kanskje må skyves noe til side. Jeg har en flott partner å dele tankene og ønskene mine med, og dette er med på å styrke tryggheten min fram mot fødselen. (Jeg gleder meg til å føde på sykehus jeg da..selv om jeg kan oppleve vaktskifte og lunsjpauser og diverse:) Men jeg håper at jeg likevel kan ha følelse av kontroll og bestemmelsesrett og trygghet. Og en følelse av å kunne føde i det tempoet som er naturlig for meg. Tror at forberedelsene mine og samtaler med min partner vil hjelpe meg med dette.)
Takk for lykkeønskninger:)
En sykhus fødsel trenger ikke å bety masse stress, stygge rom der man hører andre, mange ulike personer etc etc.
Selv hadde vi største delen av fødselen i et stort trivelig bad, med stort badekar, fin musikk og en jm som var der akuratt når vi trengte henne. Vann gir fantastisk smertelinding, så jeg greide å være avslappet hele tiden. Jeg opplevde fødselen som veldig intens, men ikke så ekstremt smertefull. MEN heldigvis var vi på sykehus, for lillegutt trengte hjelp for å komme ut. Hadde vi vært hjemme (10min fra sykehuset) er det ikke sikkert at den fantastiske gutten vår hadde overlevd! Så jeg vil anbefale folk til å tenke seg godt om før de velger å føde hjemme!
Hei Marthe!
Jeg er helt enig med det i at det er viktig å tenke seg godt om før man velger å føde hjemme. Hjemmefødsel egner seg ikke for alle, det er heller ikke alle som får lov – man må være en frisk kvinne med det som defineres som et «normalt svangerskap» for å få lov.
Men – og dette er et viktig men – jeg vil også anbefale folk å tenke seg godt hjem før de velger å føde på sykehus! Uansett hvor man velger å føde så bør det være et bevisst valg, for alle fødesteder har fordeler og ulemper som det er nødvendig å kjenne til for å kunne ta et informert valg.
Jeg forstår at du setter pris på hjelpen sykehuset ga deg. Det er flott at deres ekspertise og teknologi er tilgjengelig når det er behov for den. Ingen fødsel er risikofri, og det er viktig å ta hensyn til risikofaktorer under svangerskap og fødsel. Men det er ingen grunn til å tro at planlagt hjemmefødsel fører til flere komplikasjoner og dødsfall enn fødsler på sykehus. Flere undersøkelser fra industriland med god svangerskapsomsorg og generelt bra helsetilstand i befolkningen, har dokumentert at planlagte hjemmefødsel er et like trygt og sikkert alternativ som fødsel på sykehus, for friske mødre med ukompliserte svangerskap.
Ved hjemmefødsel kan det hende at jordmor vil vurdere det dithen at det er best å dra til sykehus, men i de aller fleste tilfeller vil det være udramatisk. De fleste overflyttinger skjer når fødselen trekker i langdrag og mor selv ønsker å dra inn til sykehuset fordi hun er sliten og eventuelt ønsker mer smertelindring, hvis framdriften er dårlig eller det er tegn til komplikasjoner. Svært, svært få komplikasjoner kommer brått og uten noe forvarsel. Jordmor vil både før og under selve fødselen kontinuerlig vurdere om det er forsvarlig å la fødselen skje hjemme. Det er jordmor kompetent til å vurdere.