I dag skal jeg til Lillehammer for å møte jordmødrene som arbeider på fødeavdelingen på sykehuset der. Jeg har fått en time til å presentere meg og mitt arbeid som doula. Jeg skal fortelle dem generelt om hva en doula er og kan gjøre, svare på eventuelle spørsmål og åpne for dialog. Gleder meg! Synes det er så flott at vi kanbli bedre kjent så det blir lettere å samarbeide! For vi har samme mål selv om våre oppgaver er ulike. Fødekvinnen fortjener så mye hjelp som mulig, og som jordmor og doula supplerer vi hverandre.
Jordmor har det medisinske ansvaret for både mor og baby.
Doulaen har fokus på mor og partners følelsesmessige opplevelse av fødselen. Som doula tilbyr jeg fødekvinnen fysisk og emosjonell støtte gjennom fødselen. Jeg blir kjent med paret på forhånd, og er tilstede gjennom hele fødselen. Mange jordmødre ønsker også å kunne gjøre dette, men slik som fødselsomsorgen er organisert i dag er det ikke lett for dem. De må blant annet forholde seg til at lav bemanning kan gjøre at de må ha omsorg for flere fødekvinner samtidig, og mange steder hører det med til unntakene at de kjenner den fødende fra før. I tillegg går stadig mer av jordmødrenes tid med til teknikk og dokumentasjon.
Doulabevegelsen kommer som en reaksjon på dette. Vi vet at fødselen er viktig for mor og babys helse både fysisk og psykisk i lang tid etter fødselen. Det er all mulig grunn til å legge forholdene til rette for at en av livets viktigste hendelser får så gode betingelser som mulig. Når doulaer og jordmødre samarbeider tror jeg det blir lettere å få det til.
Heibaby på Facebook
Heibaby på Twitter
Strålende! Applaus til JM på Lillehammer; det er fantastisk at de ønsker kunnskap om dette og at de ønsker å slippe til doulaer på ett profesjonelt nivå. Bra jobba Elin!!
Ja, jeg synes også det var flott å bli spurt, i og med at begrepet doula er såpass ukjent i Norge foreløpig. Så hurra for avdelingsjordmoren som modig inviterte meg!
Responsen var god også, så nå er jeg glad!
De hadde mange relevante spørsmål, og var oppriktig interesserte. De var enige i viktigheten av kontinuerlig støtte, og så behovet for doulaer fordi de ikke alltid har anledning til å gi kontinuerlig støtte selv, selv om de skulle ønske at de kunne det. De spurte blant annet om jeg synes det var greit at de fortalte kvinner om muligheten for doula (spesielt kvinner med fødselsangst og enslige), og ønsket meg hjertelig velkommen tilbake som doula. Jeg blir så fornøyd, for da tenker jeg at jeg kan ha lykkes i å formidle budskapet om at vi ikke er konkurrenter men supplerende støttespillere på samme lag.
Hurra!
Å, så flott å høre!