Hver tredje skyndes gjennom fødselen

I en artikkel fra Babyverden kommer det fram at hver tredje fødende får kunstig hormon intravenøst for at fødselen skal gå raskere.

Hver Tredje Gravide?
Jeg blir matt og svett og trist. Er det virkelig slik at over 33,3 prosent ikke ville føde “fort nok” – hva nå det måtte innebære – uten å få dette hormonet?

Hensikten med å gi oxytocin er at fødselen skal ta kortere tid. Men kunstig oxytocin gjør ofte riene kraftigere og at de kommer hyppigere. Begge deler kan stresse babyen, som får mindre oksygen under riene og kortere pauser i mellom hver til å hente seg inn igjen.

I tillegg vil kunstig stimulerte rier ofte føles hardere for kvinnen. Hennes naturlige produksjon av smertestillende hormoner henger ikke med i samme tempo som de hormonene hun blir gitt, og derfor blir det vanskeligere for kvinnen å takle riene. Det øker sannsynligheten for at hun ønsker mer kjemisk smertestillende, som igjen øker sjansen for at babyen må forløses med tang, sugekopp eller keisersnitt.

Dette er dominoteorien satt i system. Et (ofte unødvendig) tiltak settes inn, og det er begynnelsen på et ras av andre tiltak som tilsammen utsetter både mor og barn for større risiko for komplikasjoner.

I verste fall blir babyen så stresset at det må tas keisersnitt. I de tilfellene har vi altså en situasjon hvor mor får oxytocin for at mor og baby ikke skal “bli belastet” med en lang fødsel, men der babyen i stedet blir så stresset av de tiltakene som har blitt satt i verk mot mor at sykehusets intervensjoner har skapt behovet for en operasjon. Det er rett og slett ikke forsvarlig.

Skal lange fødsler påskyndes? Nei! Ikke hvis vi ønsker fødsler med færrest mulig inngrep og komplikasjoner, i tråd med Verdens helseorganisasjons anbefalinger.

Hvorfor skal fødselen ikke få ta den tiden den tar, så lenge både mor og baby har det bra? I dokumentarfilmen “Ekstatisk fødsel” som viser 12 fødsler, ser vi blant annet en fødekvinne som er i fødsel i 36 timer. Hun føder hjemme med støtte av jordmor, og alt går helt fint både med mor og barn. Etterpå sier jordmor at hvis denne kvinnen hadde født på sykehus ville hun ikke fått lov til å bruke så lang tid på fødselen. Det ville blitt keisersnitt. Men det var det altså ikke behov for.

- Denne babyen var aldri i fare! sier jordmor.

Det kvinnen trengte var tid. Har vi ikke tid til å gi henne det?

Og hvis man så gjerne vil at fødselen skal gå fortere, så finnes det jo mange enkle ting man kan gjøre! Kjærlig berøring vil stimulere produksjonen av oxytocin i mors kropp – helt naturlig og uten bivirkninger. Det samme gjør stimulering av brystvortene. Mor kan få nye krefter av mat og drikke, og av å hjelpes til å sove i ripausene. Fødselen vil også gå fortere fremover når mor føler seg trygg, respektert og ivaretatt. En idé å hjelpe oss med det i stedet, kanskje?